skydekningen

Skydekningen er et meteorologisk begrep som beskriver hvor stor del av himmelen som er dekket av skyer slik det observeres fra et bestemt sted og tidspunkt. Den vanligste måleenheten er oktas, et system som deler himmelen i åtte like områder. Ideelt sett varierer skydekningen fra 0 oktas (klar himmel) til 8 oktas (helt overskyet). Noen rapporter refererer også til skydekke i prosent.

Observasjoner kan være manuelle, utført av kvalifiserte meteorologer, eller automatiserte ved hjelp av instrumenter som ceilometer (måler høyden til skydekke ved lave og mellomliggende skyer), all-sky-kameraer eller radarinstrumenter og satellittovervåking. Innen meteorologien og i luftfart brukes ofte oktas i journaler og tidsserier. I METAR-rapporter uttrykkes skydekningen ofte med termer som FEW, SCT, BKN og OVC, som angir omtrent 1–2, 3–4, 5–7 og 8 oktas.

Skydekningen påvirker dagslys og solinnstråling, og er viktig for værvarsling, energi- og klimarelaterte vurderinger, samt planlegging av utendørs aktiviteter og flytrafikk. Observasjonene kan være subjektive i manuelle målinger, mens automatiske systemer gir mer konsistente data, men kan være påvirket av lokal topografi eller instrumentfeil. Kombinasjon av ulike målemetoder gir ofte den mest pålitelige informasjonen om skydekningen.