sikkerhetsovervåkninger

Sikkerhetsovervåkninger omfatter systemer og prosesser som samler inn, registrerer og analyserer aktivitet og miljø for å forebygge kriminalitet, avverge trusler mot mennesker og eiendom, og forbedre beredskap og respons. Begrepet brukes om fysiske overvåkningsløsninger, som kamera- og tilgangssystemer, samt digitale overvåkingsvirksomheter som nettverks- og systemovervåkning i sikkerhetsdrift.

Teknologier og metoder inkluderer videoovervåkning (CCTV), ansiktsgjenkjenning ved behovsbasert bruk, bevegelsesdeteksjon, innbruddsalarmer, tilgangskontrollsystemer, og dataanalyse av hendelseslogger. I virksomheter kombineres dette ofte med risikostyring, hendelsesregistrering og beredskapsøvelser.

Juridisk rammeverk er basert på personvern og rettigheter til privatliv. I Norge gjelder personopplysningsloven og GDPR, med Datatilsynet som tilsynsmyndighet. Prinsippene beskriver nødvendighet, forholdsmessighet, formålsbegrensning, innsynsrett og lagringsbegrensning. Bruk av overvåkningsutstyr i arbeidslivet og offentlige rom må vurderes etter behov, proporsjonale tiltak og informasjonsplikt til registrerte.

Praktisk bruk varierer mellom offentlige institusjoner, sikkerhetseiere i privat sektor og veiledet bruk i samarbeid mellom politi og lokalsamfunn. Eksempler er overvåkning i kjøpesentre, kollektivtransport, bygg og anlegg samt driftskontroll i kritisk infrastruktur.

Personvernutfordringer og etiske spørsmål omfatter ytre integritet, misbruk av data og risiko for masseovervåkning. Tilsyn og veiledning fra Datatilsynet, samt klagerett og rett til innsyn, bidrar til å sikre balansert bruk. Teknologiens utvikling krever kontinuerlig vurdering av rettigheter versus sikkerhetsbehov.