rettsoppgjøret

rettsoppgjøret, ofte omtalt som landssvikoppgjøret, var den norske statens juridiske oppgjør etter frigjøringen i 1945 mot personer som hadde samarbeidet med det tysk- nazistiske okkupasjonsregimet i Norge fra 1940 til 1945. Hovedformålet var å bringe til ansvar de som hadde forrådt Norge, bidratt til okkupasjonen eller på andre måter støttet Nazi-regimet, og å gjenopprette rettsordenen etter krigen.

Oppgjøret omfattet saker knyttet til landsforræderi, medvirkning til landsforræderi, medlemskap i landssvikorganisasjoner som Nasjonal Samling, samt andre former for samarbeid med okkupasjonsmakten. Domstolene i hele landet behandlet sakene i årene etter krigen, og prosessen involverte både vanlige straffesaker og, i enkelte tilfeller, særlige rettsforhold tilpasset krigstidens kontekst. Straffene inkluderte dødsstraff i noen saker og lange fengselsstraffer i mange andre, i tillegg til konfiskasjon av eiendom og andre sanksjoner mot både enkeltpersoner og næringsdrivende som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten.

Blant de mest kjente sakene er rettssaken mot Vidkun Quisling, lederen for den norske nazistiske regjeringen, som ble henrettet i 1945. Oppgjøret førte til betydelige endringer i norsk samfunnsliv og rettsetikk, og formet etterkrigstidens minne om motstands- og samarbeidsproblematikk. Debatten om rettferdighet, prosedyre og konsekvenser gjør rettsoppgjøret til et sentralt tema i norsk historisk og juridisk diskurs.