retningsevnen

Retningsevnen, eller sans for retning, er evnen til å oppfatte og opprettholde orientering i rommet og å bedømme hvor man befinner seg i forhold til omgivelsene og et mål. Den omfatter evnen til å finne veien, holde kurs og vurdere retningen mot et ønsket sted, både i kjente og ukjente miljøer.

Den består av flere komponenter, blant annet egosentrisk navigasjon (orientering i forhold til egen posisjon) og allocentrisk navigasjon (forståelse av plasseringen av steder i et ment kart). Evnen påvirkes av tilgangen på sanseinntrykk som visuell informasjon, vestibulær input og propriosepsjon, samt kognitiv behandling av disse signalene.

Den biologiske basisen involverer flere sansekanaler og hjerneområder. Vestibulærsystemet, syn og propriosepsjon gir kontinuerlig informasjon om bevegelse og posisjon. Hjerneområder som hippocampus, entorhinal cortex og retrosplenial cortex er sentrale for lagring av romlige representasjoner og for navigasjon. Head-direction-celler og gridceller i disse områdene antas å støtte retningsevnen ved å kode retning og romlig organisering.

Utvikling og variasjon: Barn begynner å utvikle retningsevnen i barndommen, og erfaring og trening forbedrer den videre. Alder og visse nevrodegenerative tilstander kan svekke evnen til å orientere seg, og topografisk desorientering kan oppstå ved blant annet demens.

Måling og anvendelse: Forskning undersøker retningsevnen med oppgaver i virkelige eller virtuelle miljøer, som rutaoppgaver, plassering av mål og andre navigasjonsdekkende tester, samt spørreskjemaer om selvoppfattet orienteringskraft. Forståelsen av retningsevnen har implikasjoner for utdanning, trafikktrygghet og navigasjonsbaserte yrker.