reseptorproteiner

Reseptorproteiner er proteiner som gjenkjenner og binder spesifikke ligander, og som utløser signaltransduksjon i og rundt cellen. De finnes hovedsakelig i cellemembranen, men kan også være intracellulære og fungere som regulerende faktorer i cytosol eller kjernen. Bindingen av ligand fører ofte til en konformasjonsendring som aktiverer et intracellulært signal eller åpner en kanal.

Vanlige typer reseptorproteiner inkluderer G-proteinkoblede reseptorer (GPCRer), ligandstyrte ionekanaler, reseptortyrosinkinase (RTK), enzymkobelte reseptorer og intracellulære reseptorer som binder lipofile ligander som hormoner og fungerer som transkripsjonsfaktorer. GPCRer aktiverer G-proteiner som videre påvirker sekundære budbringere som cAMP og Ca2+. Ionekanaler endrer permeabilitet som respons på ligandbinding. RTK-er har enzymatiske domener som fosforylerer seg selv og andre proteiner ved ligandbinding, noe som ofte utløser vekst- og differensieringssignalering. Intracellulære reseptorer påvirkes av hormoner som passerer cellemembranen og regulerer genuttrykk direkte.

Eksempler inkluderer insulinreseptor (RTK), nikotinreseptor (ligandstyrt ionekanal) og rhodopsin (GPCR) i øyet, samt glukokortikoidreseptor (intracellulær reseptor). Reseptorproteiner er sentrale i sanseinntrykk, metabolisme, utvikling og immunrespons. Feil i reseptorfunksjon kan bidra til sykdom, og mange legemidler målretter reseptorproteiner som agonister eller antagonister for å modulere fysiologiske responser. Regulering av reseptoraktivitet skjer gjennom desensitisering og endocytose, noe som påvirker cellens respons over tid.