projeksjonsnevroner

Projeksjonsnevroner, eller projeksjonsneuroner, er nerveceller hvis aksoner strekker seg ut av de lokale kretsene og danner lange forbindelser til fjerne mål i sentralnervesystemet eller i det perifere nervesystemet. De fungerer som hovedveier for langdistansekommunikasjon mellom hjerneområder og mellom hjerne og ryggmarg, og de skiller seg fra interneuroner som i hovedsak kobler nevroner innenfor små, lokale nettverk.

Eksempler på projeksjonsnevroner inkluderer pyramidalceller i hjernebarken som sender lange aksoner til subkortikale mål—for eksempel corticospinale og corticobulbare baner som kontrollerer kropp og ansiktsmuskulatur. Thalamus-relay-nevroner projiserer til cortex og danner thalamocortikale baner som videreformidler sanseinntrykk og andre signaler. Mitral- og tuftede celler i luktelappen projiserer til luktområder i cortex. I cerebellum projiserer Purkinje-celler til de dyptliggende cerebellære kjernene, og disse påvirker deretter bevegelseskontroll gjennom andre baner.

Når det gjelder kjemisk kommunikasjon, er de fleste projeksjonsnevroner i cortex eksitatoriske og frigjør glutamat. Det finnes imidlertid også inhibitoriske projeksjonsneuroner; et kjent eksempel er Purkinje-celler i cerebellum som er GABAergiske og projiserer til de cerebellære kjernene.

Utviklingsmessig bestemmes identiteten og projeksjonsmønstrene av spesifikke gener og transkripsjonsfaktorer. Eksempelvis spiller Fezf2 en viktig rolle i corticospinale projeksjoner, mens CTIP2 er viktig i andre corticospinale eller subkortikale baner.

Skade eller degenerasjon av projeksjonsbaner kan gi motoriske, sensoriske eller kognitive symptomer avhengig av hvilke baner som er affisert, og disse baneområdene er sentrale i studier av hjernens koblingsorganisering og rehabilitering etter skade.