preferanseaggregasjon

Preferanseaggregasjon er prosessen med å kombinere individuelle preferanser fra medlemmer av en gruppe for å fremstille en kollektiv beslutning eller en rangering av alternativer. Den er sentral i sosialt valg, beslutningsteori og MCDA, og anvendes i politikk, organisasjonsstyring og anbefalingssystemer. Preferanser kan være ordinale (en rangering) eller kardinale (grad av tilfredshet), og aggregasjonsreglene kan være basert på stemmer, poengsummer eller mer komplekse sosiale velferdsfunksjoner.

Viktige metoder inkluderer majoritetsbaserte regler (flertallet vinner), Borda-poengsystemet, Condorcet-metoden og Kemeny-Young-regler. Enkle regler kan være raske å anvende, men kan ha uønskede konsekvenser, som underskudd av representasjon. Mer avanserte metoder søker å finne en kollektiv orden eller en kollektiv velferdsfunksjon som best oppfyller visse kriterier.

Teoretisk er preferanseaggregasjon gjenstand for sentrale resultater. Arrows umulighetsteorem viser at det ikke finnes en sosial velferdsfunksjon som samtidig oppfyller et ubegrenset domene, Pareto-suksess, uavhengighet av irrelevante alternativer og ikke-diktatorskap. Gibbard-Satterthwaite-teoremet viser at i valg med minst tre alternativer, er alle ikke-diktatoriske regler sårbare for strategisk manipulering. Condorcet-paradokset viser at det kollektive preferansebildet kan være intransitivt selv om alle individuelle preferanser er transitive. Slike resultater motiverer valg av kompromisser og vurdering av situasjonelle antakelser.

Valg av aggregasjonsregel påvirker utfall og legitimitet. Fordeler og utfordringer inkluderer sensitivitet for målingen (ordinalt vs kardinalt), krav til data, og beregningsmessig kompleksitet for avanserte regler. Praktisk bruker man ofte enkle, robuste regler eller kombinasjoner som passer konteksten, med bevissthet om potensial for strategisk atferd og distorsjoner.