polariseringsfilter

Et polariseringsfilter er et optisk filter som lar lys med en bestemt polarisasjonsretning passere og blokkerer lys med annen retning. Slike filtre brukes i optikk og fotografi for å kontrollere refleksjoner, forbedre kontrast og metning, og redusere uønsket refleksjon fra ikke-metalliske overflater som vann, glass og våte flater.

Det finnes to hovedtyper i fotografi: lineært polariseringsfilter (LPF) og sirkulært polariseringsfilter (CPL). LPF passerer kun lys i én polarisasjonsretning; CPL består av en lineær polarisator og en retarder som omdanner den lineære polarisasjonen til sirkulær. Dette gjør at moderne kameraer med autofokus og målesystem ikke blir forstyrret når filteret roteres.

Ved å rotere filteret kan man justere hvor mye lys som slipper gjennom og graden av polarisasjon. Polarisasjonsfiltre fjerner refleksjoner fra ikke-metalliske overflater og forbedrer fargegjengivelse og kontrast; himmelen blir ofte blåere og fargene i vegetasjonen mer mettede. Effekten avhenger av vinkelen mellom lyskilden og den reflekterende overflaten.

Utover fotografering brukes polariseringsfiltre i optikk og materialtesting for å analysere stress i gjennomsiktige materialer ved hjelp av polarisert lys (fotoelastisitet). De brukes også i LCD-teknologi og andre visuelle systemer for å kontrollere lysretningen.

Praktiske forhold: Filtre har en filterfaktor som reduserer lyset, og effekten avhenger av rotering, objektiv og lysforhold. De må roteres for å oppnå ønsket effekt og kan forårsake vignettering på vidvinkel. Kvalitet og riktig montering er viktig for bildekvalitet, og vedlikehold bør være regelmessig.