plantasjeøkonomier

Plantasjeøkonomier refererer til økonomiske systemer basert på store landbrukseiendommer, plantasjer, som produserer jordbruksvarer for eksport. Vanlige eksportprodukter var sukker, bomull, kaffe og tobakk. Slike økonomier var spesielt utbredt i koloniale sammenhenger der eiere hadde omfattende kontroll over land, arbeidskraft og handel, og hvor investeringer i infrastruktur og produksjon var sentrale.

Nøkkelfunksjoner var monokultur og en sterk eksportorientering, med store arealer av én hovedkultur dyrket under intensiv produksjon. Produksjonen krevde betydelig arbeidsinnsats og streng disiplin, ofte basert på slaveri eller andre tvungne arbeidsforhold. Kapital og lån var konsentrert hos få plantasjeeiere eller kapitaleiere, og inntekter strømmet ut av koloniale handelsruter til morslandene.

Geografisk var disse økonomiene mest utbredt i Karibia, Brasil, sørlige deler av USA og i enkelte afrikanske kolonier; perioden strekker seg fra omtrent det 16. århundre til midten av 1800-tallet, da avskaffelsen av slaveriet i mange områder begynte. Etter avskaffelsen ble arbeidsforholdene ofte omorganisert til kontraktsarbeid eller delingsjordbruk, mens plantasjeeierskap og landbruksstruktur vedvarte i varierende grad.

Arven etter planteasjeøkonomiene inkluderer vedvarende sosiale og økonomiske skillelinjer, miljøpåvirkning knyttet til jorderosjon og avskoging, samt kulturelle spor i språk, mat og institusjoner. Modellene bidro i stor grad til utviklingen av globale varemarkeder og til varige ulikheter mellom tidligere koloniale områder.