oppvarmingsfaktor

Oppvarmingsfaktor er et begrep som brukes innen energi- og bygningsfysikk for å beskrive hvor effektivt et oppvarmingssystem omdanner tilført energi til nyttig varme. Begrepet kan referere til et øyeblikkelig forhold, som COP (coefficient of performance), eller til en sesongbasert ytelse kalt sesongens oppvarmingsfaktor. Formelt defineres oppvarmingsfaktor som forholdet mellom nyttig varmeoutput og tilført energi i en gitt tidsperiode: oppvarmingsfaktor = nyttig varmeoutput / tilført energi. Enheten er vanligvis watt eller kilowattimer, avhengig av hvordan beregningen er definert. I praksis kan betegnelsen brukes om både et korttids COP og en gjennomsnittlig, sesongbasert faktor.

Typiske verdier varierer betydelig etter type kilde og driftsforhold. Elektriske varmeovner har ofte en oppvarmingsfaktor nær 1. Varmepumper gir vanligvis COP mellom omtrent 2 og 4 under normale forhold, men verdiene påvirkes sterkt av ute-temperatur og last.

Bruksområder og betydning: oppvarmingsfaktor brukes i energiberegninger, energimerking, byggdesign og evaluering av tiltak som reduserer oppvarmingsbehov. Den gir et mål på hvor effektivt systemet konverterer tilført energi til varme.

Begrensninger og tolkning: faktoren varierer med temperatur, last og installasjonsdetaljer, og er derfor ikke konstant gjennom året. For meningsfull sammenligning bør forhold som tidsperiode og måleforutsetninger oppgis. Relaterte begreper inkluderer COP, sesongmessig varmefaktor og energimerking.