opphavsrettsloven

Opphavsrettsloven er Norges sentrale lovverk som beskytter opphavsrett til åndsverk. Loven gjelder verk som er uttrykk for original skapende innsats, slik som litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk, programvare, fotografier og databaser. Den gir opphavsmenn og rettighetshavere enerett til å utnytte verket gjennom gjengivelse, distribuering, offentlig ytelse og fremføring, offentlig visning, oversettelse og bearbeiding, samt rett til å gjøre verket tilgjengelig for offentligheten via elektroniske tjenester. Loven erkjenner også moralske rettigheter, blant annet rett til å bli navngitt og rett til å motsette seg endringer som kan skade verkets integritet.

Varighet og rekkevidde: Opphavsretten varer normalt livstiden til opphavsmannen og 70 år etter dennes død. For verk med flere opphavsmenn gjelder varigheten fra dødsfall til siste gjenlevende opphavsmanns dødsfall. For anonymt eller pseudonymt verk, eller verk hvor opphavsmannen ikke er kjent, følger varigheten ofte regler som 70 år fra publikasjon eller første offentliggjøring, avhengig av verkstype. Etter utløpet av opphavsretten går verket inn i offentlig domene.

Begrensninger og unntak: Opphavsretten er ikke absolutt. Det finnes unntak for rimelig privat bruk, sitatrett, og bruk i undervisning og forskning under visse vilkår. Bruk av verk innenfor lisensavtaler, felles lisensordninger eller Creative Commons-lisenser, eller annen avtalt bruk, er også vanlig.

Håndheving og internasjonalt rammeverk: Brudd på opphavsrett kan føre til sivile søksmål, erstatning og rettslige pålegg. Norge er tilsluttet Berne-konvensjonen og WIPO-traktater, og opphavsrettsloven tilpasses av internasjonale forpliktelser og EU-direktiver. Opphavsrettslige regler arbeider ofte sammen med nabo-rettigheter for utøvende kunstnere, produsenter av fonogrammer og kringkastere, som reguleres av egne bestemmelser.