oksidasjonskapasitet

Oksidasjonskapasitet (oksidasjonskapasitet) er i kjemi og miljøgeokjemi betegnelsen på et systems totale evne til å akseptere elektroner og dermed oksidere reduserte stoffer. I praksis beskriver den hvor mye oksidanter som er tilgjengelige i et gitt medium (som jord, sediment eller vann) og kan ta opp elektroner fra reduserte forbindelser som organiske molekyler eller redusert jern og mangan.

Hovedbestanddeler er ulike elektronakseptorer som kan fungere som oksidanter i miljøet. Dette inkluderer oksygen i luft og vann, nitrat, samt oksider av mangan og jern. Under strengt anaerobe forhold kan også sulfat fungere som elektronakseptor ved biologisk redoksreaksjon. Oksidasjonskapasiteten er derfor knyttet til tilgangen på disse oksidantene og til mikrobiell aktivitet som driver redoksreaksjoner. Den er også påvirket av pH, temperatur, mineralprofil, organisk matter og vannbalanse.

Knyttet til praksis brukes oksidasjonskapasitet for å vurdere et områdets naturlige nedbrytning av forurensninger og behovet for behandling. En høy oksidasjonskapasitet betyr at området har større kapasitet til å oksidere reduserte forurensninger før oksidantene blir oppbrukt, mens en lav kapasitet innebærer at nedbrytningen raskere avtar og at forurensninger kan spre seg videre. Begrepet kan kvantifiseres som mengden elektroner som kan aksepteres per liter (for eksempel i meq/L eller mol/L) eller estimeres gjennom redoks-titreringer og beregninger basert på konsentrasjoner av elektronakseptorer og tilgjengelige donorer. Sammenlignet med redoks-potensialet (Eh) gir oksidasjonskapasitet en mer operasjonell og volumbasert forståelse av et systems reagerbarhet.