nettverksadressering

Nettverksadressering er systemet og reglene som brukes for å identifisere enheter i et datanettverk slik at data kan sendes mellom dem. Adresser kan være på ulike lag, for eksempel fysiske MAC-adresser i datalink-laget og logiske IP-adresser i nettverkslaget. Hensikten er entydig identifikasjon og riktig levering av pakker.

IP-adressering er kjernen i nettverksadressering. IPv4 bruker 32-bits adresser og vanligvis notert som fire desimaler adskilt av punktum, mens IPv6 bruker 128-bits adresser skrevet i kolon-separert hex. IPv4 kan være offentlige eller private (RFC 1918). IPv6 tilbyr globalt rutbare adresser, autokonfigurasjon og bedre støtte for store nettverk. Mellom disse ligger adressesøk og tildelingsregler.

Subnetting og CIDR deler adresserommet i mindre nettverk og styrer rute- og broadcastomfanget. Tildeling av adresser skjer ofte dynamisk via DHCPv4 eller DHCPv6, mens statisk konfigurasjon også brukes i enkelte situasjoner. Private og offentlige adresser må håndteres i samsvar med policyer og behov for offentlighet.

På et lavere lag brukes MAC-adresser i datalink-laget for å levere pakker på et lokalt nettverk. For å knytte IP-adresser til fysiske adresser bruker man ARP i IPv4 og Neighbor Discovery i IPv6. Rutingsinformasjon i rutetabeller avgjør neste hop. NAT gir oversettelse mellom private og offentlige adresser.

Styring og standarder for nettverksadressering vedlikeholdes av IANA og regionale registreringsorganer (RIRer) og dokumenteres i RFC-er. DNS kobler menneskelige navn til IP-adresser og fungerer som et tillegg til selve adressestrukturen.