multiplexingteknikker

Multiplexingteknikker er metoder som gjør det mulig å sende flere signaler over en felles kommunikasjonskanal eller medium ved å dele ressurser som tid, frekvens eller rom. Hensikten er å utnytte båndbredden bedre og redusere kostnader ved å sentralisere overføringen samtidig som man skiller signalene fra hverandre.

Tidsdelt multiplexing, TDM, deler tiden i forhåndsbestemte tidsluker som tildeles hver signalkilde. Dette gir effektiv bruk av et digitalt bæremedium. Statistisk tidsdeling, STDM, lar trafikken styres dynamisk og utnytter tid som ellers kan gå tapt, noe som gir bedre kapasitet ved varierende belastning.

Frekvensdelt multiplexing, FDM, deler et bredbåndsmedium i separate frekvensbånd som bærer ulike signaler samtidig. Innen optiske nettverk kalles det bølgelengdedeling, WDM, og brukes for å sende flere signaler over samme fiber ved å benytte ulike bølgelengder, noe som øker fiberkapasiteten betydelig.

Kode-delt multiplexing, CDM (også kjent som CDMA i mobilkommunikasjon), bruker unike koder for å skille signaler som deles i samme tids- og frekvensområde. Romlig-delt multiplexing, SDM, utnytter flere fysiske baner eller fibre, for eksempel multi-kjerne fibre eller MIMO-strukturer, for å øke kapasiteten ytterligere.

Bruksområder inkluderer telekommunikasjon, kringkasting og datanettverk, spesielt i fiberoptiske systemer. Viktige hensyn er synkronisering, krysstale (crosstalk), signal- og systemkompleksitet, samt kostnader. I praksis kombineres ofte flere teknikker for å møte krav til kapasitet, latency og pålitelighet.