motstandsdyktigheten

Motstandsdyktigheten er en betegnelse for evnen til å tåle, tilpasse seg og komme seg etter påkjenninger eller motgang. Begrepet brukes om mennesker, grupper, organisasjoner, lokalsamfunn, og tekniske eller økologiske systemer, og beskriver en kapasitet til å opprettholde funksjon eller raskt gjenopprette normal tilstand etter stress, traume eller forstyrrelser.

I psykologisk forskning omtales motstandsdyktighet ofte som en prosess eller et resultat der individer viser motstandskraft ved å opprettholde eller rekonstituere kognitiv, emosjonell og atferdsmessig fungering etter krevende hendelser. Beskyttende faktorer inkluderer sosiale nettverk, mestringsevne, optimisme og meningsfullhet. Kritikk peker på at begrepet kan være vagt og kulturavhengig, og at sårbarhet ikke nødvendigvis er et tegn på svakhet.

Innen samfunns- og organisatoriske kontekster betegner motstandsdyktighet en organisasjon eller ett samfunns evne til å forutse, motstå og komme seg etter avbrudd som naturkatastrofer, leveringssvikt eller cyberangrep. Innen økologi refereres det til som økosystemers kapasitet til å absorbere forstyrrelser og bevare funksjon og struktur.

Måling skjer ofte med selvrapportskjemaer eller observerbare indikatorer for mestring, sosiale bånd og gjenoppbygging av funksjon, og ulike fagfelt har egne instrumenter og metoder.

Begrepet er lånt fra engelsk resilience og har vært i bruk i norsk vitenskap og offentlig debatt, særlig innen psykologi, helse og sikkerhet, siden slutten av 1900-tallet. Se også: resilience, motstandskraft, robusthet, mestring, tilpasning.