maritimkommunikasjon

Maritimkommunikasjon er den delen av kommunikasjonsteknologi som dekker utveksling av informasjon mellom fartøy til havs, mellom fartøy og kyststasjoner, samt mellom havneinfrastruktur og myndigheter. Hovedformålene er sikkerhet, navigasjon, logistikk og beredskap. Kommunikasjonen skjer i hovedsak stemmebasert og digitalt, og omfatter både nødsignaler, rutinemeldinger og datadeling som posisjonsdata og meldinger om vær og farer.

Den internasjonale reguleringen av maritimkommunikasjon er delt mellom ITU og IMO. ITU fastsetter frekvenser, tekniske krav og drift av radiokommunikasjon på sjøen, mens IMO gjennom SOLAS og GMDSS bestemmer utstyrskrav, prosedyrer og opplæring knyttet til sikkerhet, søk og redning. GMDSS gjør at skip kan kommunisere og motta varsler selv om landbasert støtte er utilgjengelig.

Viktige komponenter inkluderer VHF-samband for kortdistansekommunikasjon (hovedsakelig nød- og kallesignal på kanal 16 og DSC-kanal 70), MF/HF-radio for langdistansekommunikasjon, og satellittbaserte tjenester som Inmarsat og Iridium. NAVTEX gir maritim sikkerhetsinformasjon og værmeldinger, mens AIS gir identifikasjon og posisjonsdata mellom fartøy. I tillegg brukes data- og tekstkommunikasjon via satellitt, og moderne fartøy har elektroniske rapporterings- og befartningsrelaterte tjenester knyttet til navigasjon og arbeidsprosesser.

Utviklingen i maritimkommunikasjon legger vekt på digitalisering, interoperabilitet og cybersikkerhet. Myndigheter, organisasjoner og rederier arbeider med standardisering, opplæring og beredskap for å sikre pålitelig kommunikasjon, spesielt i krisesituasjoner og ved farlige værforhold.