magnocellulære

Magnocellulære (magnocellular) refererer til nerveceller med store cellelegemer. Begrepet brukes i nevrovitenskap for å beskrive en gruppe nevroner og deres tilhørende baner basert på cellestørrelse og morfologi. Magnocellulære strukturer står ofte i kontrast til parvocellulære strukturer, som har mindre cellelegemer, og koniokellulære (koniocellulære) baner. Begrepet forekommer i ulike deler av nervesystemet, inkludert synsbaner og endokrine strukturer.

I synet betegner magnocellulær bane en av de viktigste banene i den visuelle behandlingen. Retinale M-type ganglieceller sender signaler til magnocellulære lag i lateral geniculate nucleus (LGN) i thalamus. Disse nevronene har store reseptive felt, rask respons og høy temporal oppløsning, og er spesielt sensitive for bevegelse og store lysendringer. De gir liten romoppløsning og lite fargeinformasjon. Fra LGN projiserer signalene videre til primær visuell cortex (V1), og bidrar til rask bearbeiding av bevegelse og dynamiske egenskaper i synsinntrykkene.

I hypothalamus og hypofyseområdet finnes magnocellulære nevroner som nevrosekretoriske celler i kjerneområdene supraopticus og paraventrikulær. Disse cellene produserer hormonene vasopressin (antidiuretisk hormon) og oksytocin, og transporteres via neurohypofysen til blodbanen for frigjøring ved behov, blant annet ved osmoregulering, vannbalanse og ulike sosiale eller atferdsmessige prosesser.

Magnocellulære strukturer spiller dermed ulike roller avhengig av anatomisk kontekst: raske sensoriske prosesser i synet, og hormonell regulering i endokrine systemer.