lydreduksjonsevne

Lydreduksjonsevne refererer til nedsatt evne til å høre lyder og tale, og kan variere fra mild til dyp hørselstap. Tilstanden kan være ensidig eller bilateral og påvirker ofte taleoppfattelse i støyende omgivelser og mindre frekvenser som konsonanter.

Årsaker til lydreduksjonsevne er mange og kan være medfødte eller ervervet. Vanlige årsaker inkluderer aldersrelatert hørselstap (presbyakusis), støyeksponering over tid, mellomøreproblemer som otitis media, infeksjoner, genetiske faktorer, ototoksiske medisiner og skader. Ytre eller mellomøreproblemer kan forårsake ledningshørsel, mens skader i indre øre eller hørselsnerver gir sensorineuralt hørselstap. Tilstander som otosklerose og Menières sykdom er også relevante faktorer.

Diagnose innledes vanligvis med hørselstester som audiometri, tale-/spraaktester og, ved behov, tympanometri for å vurdere mellomørfunksjon. Diagnosen bestemmes av graden (fremfor alt mild, moderat, alvorlig, døv), typen og hvilke frekvenser som er påvirket, noe som hjelper i valg av behandling og rehabilitering.

Behandling og rehabilitering av lydreduksjonsevne avhenger av årsaken og alvorlighetsgraden. Tiltak inkluderer høreapparater og avanserte lyttetilbehør, cochlear implantater ved uttalt tap, samt behandling av underliggende årsaker og støttende kommunikasjonsteknikker. Forebygging består i hørselvern i støyfylte miljøer, regelmessig hørselsovervåkning for utsatte grupper og forsiktighet med ototoksiske legemidler.