linearitetforvrengning

Linearitetforvrengning er en type forvrengning som oppstår når et signalsystem ikke har en ideell lineær respons over frekvens. I praksis betyr dette at amplitude og fase varierer på tvers av frekvenser uten at nye frekvenser blir produsert. Det skiller seg fra ikke-lineær forvrengning som genererer harmoniske og intermodulasjonsprodukter.

Årsaker inkluderer frekvensavhengig forsterkning, fase- og tidsforvrengning fra filtre, kabelsystemer og andre komponenter i signalveien. Lineær forvrengning opptrer i lyd, kommunikasjonskanaler og bilde-/videobehandling når impedans-mismatch eller båndbegrensning endrer forholdet mellom inn og ut over frekvensen. Slik forvrengning påvirker tidsdomenet og den visuelle eller auditive representasjonen uten å skape nye frekvenser.

Måling og analyse gjøres ved å måle overføringsfunksjonen H(f) og dens magnitude og fase, samt få impulse respons og tidsforsinkelse. Lineær forvrengning kjennetegnes av fravær av nye frekvenser; hvis harmoniske eller intermodulasjon oppstår, indikerer det ikke-lineær forvrengning. Tester som swept-sine eller chirp brukes sammen med kohorensanalyse for å vurdere lineariteten.

Reduksjon innebærer å oppnå flatt frekvensrespons og linær fase, riktig impedansmatching og tidsjustering, samt bruk av all-pass filtre for fasekorreksjon uten å endre amplitude. Dette er viktig i design av lydutstyr, telekommunikasjonskanaler og audiovisuelle systemer for å minimere linearitetforvrengning og forbedre signalets integritet.