legitimitetskriser

Legitimitetskrise er en tilstand der en regjering, et regime eller en politisk orden mister den allmenne aksepten for sin rett til å regere, og dermed undergraves myndighetens legitimitet. I en slik krise står befolkningens tillit og støtte til staten i fare, og institusjonenes oppfatning av rettmessighet, rettferdighet og effektivitet kan svekkes.

Årsaker inkluderer erosjon av sosial kontrakt, økonomiske nedgangstider, omfattende korrupsjon, undertrykkelse eller mislykket styring som ikke leverer offentlige goder eller rettssikkerhet. Legitimitet hentes tradisjonelt fra tre kilder i politisk teori: tradisjon, karisma og legalitet/effektivitet; i kriser kan disse kildene kollidere eller miste folkelig støtte.

Teoretisk rammeverk: Max Weber argumenterte for tre grunnleggende legitimitetstyper: tradisjonell, karismatisk og juridisk-rasjonell. En legitimitetskrise oppstår når en eller flere av disse blir svekket i møte med krav om demokratisering, rettferdighet og effektive offentlige tjenester. Kriser påvirker ofte den politiske stabiliteten og kan lede til protester, omveltning eller reform.

Indikatorer og prosess: tegn på legitimitetskrise inkluderer synkende oppslutning, utbredte protester, stigende politisk konflikt, institusjonelle tvister eller konstitusjonelle kriser, samt internasjonalt press eller delegitimisering av statlige symboler.

Konsekvenser og respons: krisen kan føre til politisk omveltning, reformer eller overgang til en ny type regime, samt forsøk på å gjenopprette legitimitet gjennom åpenhet, rettssikkerhet og levering av offentlige goder. Begrepet brukes bredt i politisk vitenskap for å analysere perioder der statens legitimitet svekkes, enten i autokratier eller i demokratier.