løselighet

Løselighet, eller oppløselighet, er et målt hvor mye av et stoff som kan løses i et løsningsmiddel ved en gitt temperatur og trykk. Vanligvis omtales oppløsning i vann, og løseligheten uttrykkes som maksimalt antall gram av solute som kan være i løsning i 100 gram vann, eller som mol per liter (mol/L). Begrepet brukes også for andre løsningsmidler og for gasser som løses i væsker.

Løselighet påvirkes av flere faktorer. Interaksjonene mellom partikler i løsningsmiddelet og solute bestemmer hvor sterkt stoffet tiltrekkes av løsningen; både entalpien og entropien til prosessen spiller inn. For faste stoffer i vann er løsning ofte endoterme, noe som kan gjøre at løseligheten øker med temperatur, men mange unntak finnes. For gasser i væsker er løsningen oftest bedre ved høyere trykk og lavere temperatur, i tråd med Henrys lov: konsentrasjonen av gassen i løsning er proporsjonal med partialtrykket av gassen over løsningen.

Kjemisk sett kan løselighet beskrives gjennom likeveken AB(s) ⇌ A+(aq) + B-(aq) for salter, der løselighetsproduktet Ksp gir et mål på hvor mye av saltet som kan være i løsning ved en bestemt temperatur. Økt ionstyrke eller tilstedeværelse av et felles ion reduserer løseligheten (felles ion-effekten). pH kan også påvirke løseligheten for salter som kan protoneres eller deprotoneres slik at mer løselige spesies dannes i visse pH-områder.

Praktisk betydning: løselighet er avgjørende i farmasøytisk formulering, miljøvitenskap og industri, og ulike stoffer varierer betydelig i hvor godt de løser seg i vann eller andre løsningsmidler. Eksempelvis er natriumklorid og sukker svært løselige i vann, mens kalsiumkarbonat og bariumsulfat er lite løselige.