kryokonservering

Kryokonservering er prosessen med å bevare biologiske prøver ved ekstremt lave temperaturer for å stoppe eller vesentlig senke metabolske prosesser og kjemiske reaksjoner. Vanligvis lagres prøvene i flytende nitrogen ved cirka −196 °C, noe som gjør langvarig oppbevaring mulig uten betydelig celledød ved tining.

De to hovedmetodene er langsom nedfrysing (kontrollert kjøling) og vitrifikasjon. Ved langsom nedfrysing kjøles prøven ned i et kontrollert tempo og tilsettes cryoprotektanter som reduserer isdannelse. Vitrifikasjon innebærer svært rask nedkjøling og høye konsentrasjoner av cryoprotektanter som hindrer dannelse av is og skaper en glasslignende tilstand.

Vanlige cryoprotektanter inkluderer dimetylsulfoksid (DMSO), glycerol og etylenglykol. De kan være toksiske og må håndteres nøye; avising må skje kontrollert for å unngå osmisk sjokk og skade på celler. Iskrystallisering under frysing eller tining er en viktig risikofaktor.

Bruksområder inkluderer reproduktiv medisin (bevaring av sæd, oocytter og embryoer), oppbevaring av stamceller og andre cellelinjer for forskning, samt bevaring av biologisk mangfold og truede arter. Innen landbruk brukes kryokonservering for germplasm, frø og genetiske ressurser.

Prøver lagres i spesialiserte beholdere og overvåkes for temperaturstabilitet. Oppbevaringsprosesser krever dokumentasjon, kvalitetskontroll og regulering for å sikre sikker lagring og betimelig tining.

Historisk ble glycerol kjent som cryoprotektant i arbeidet til Polge, Smith og Parkes i 1949, noe som la grunnlaget for senere teknikker og bredere anvendelser.