kreftdiagnostikk

Kreftdiagnostikk betegner den medisinske prosessen for å oppdage, bekrefte og karakterisere kreft hos en person. Hovedmålene er å fastslå krefttype og lokalisasjon, avgjøre stadium og aggressivitet, og legge grunnlag for behandling og oppfølging.

Ved mistanke starter diagnostikken med vurdering av symptomer, sykehistorie og klinisk undersøkelse, ofte supplert av blodprøver og andre laboratorietester. Mange tumormarkører brukes primært i oppfølging og ikke som soleklar diagnostisk bevis.

Bildediagnostikk er sentral. Ultrasonografi, røntgen, CT, MRI og PET-CT bidrar til å lokalisere svulsten, kartlegge omfanget og veilede prøvetaking.

Det definitive svaret krever vevsprøve og patologisk analyse. Prøvetaking inkluderer finnål- eller core needle-biopsi, kirurgisk biopsi og cytologi av væsker. Vevet vurderes histologisk, med immunhistokjemi og ofte molekylær testing for å fastslå type, undertype og mutasjoner.

Laboratorieanalyser og molekylær diagnostikk spiller også en viktig rolle. Genetiske tester kan avdekke arvelige predisposisjoner og identifisere drivermutasjoner som styrer valg av målrettet behandling.

Stadium innhentes primært ved TNM-klassifisering, basert på klinisk, bildediagnostisk og patologisk informasjon. Stadium påvirker prognose og behandlingsvalg, og ofte brukes flere disipliner i beslutningsprosessen.

Kreftdiagnostikk involverer et tverrfaglig team og følger nasjonale retningslinjer og kvalitetsstandarder. Etter diagnose utarbeides en behandlings- og oppfølgingsplan som vurderer respons, bivirkninger og risiko for tilbakefall.