kredittRasjonering

Kredittrasjonering, eller credit rationing, er et finansielt fenomen der tilbydere av kreditt begrenser tilgangen til lån til tross for at etterspørrere som vurderes som kreditøse ville være villige til å betale en markedspris eller oppfylle nødvendige vilkår. I stedet for å la markedet fritt tilpasse seg gjennom renteendringer, kan långivere dele opp kredittilgangen ved å sette kvoter, krav til sikkerhet og andre betingelser som reduserer antallet godkjente lån. Dette fører til at noen låntakere ikke får den finansieringen de etterspør, selv om de er villige til å betale høyere renter.

Årsaker til kredittrasjonering inkluderer informasjonsasymmetri mellom låntakere og långivere, der det er vanskelig å skille mellom høy- og lavrisikolåntakere. Risiko for moral hazard og adverse selection kan gjøre långivere mer forsiktige. I tillegg kan reguleringer, kapitalkrav og likviditetsbegrensninger gjøre det dyrere eller mindre attraktivt å utvide utlån. Som følge av dette kan kreditt bli tildelt basert på ikke-prisrelaterte kriterier, eller gjennom strengere betingelser og lavere lånebeløp, fremfor å justere prisen alene.

Den teoretiske rammen inkluderer modeller som viser hvordan kredittrasjonering kan oppstå selv når etterspørselen øker ved lavere priser. Analyser som Stiglitz og Weiss peker på at økende risikoaversjon blant långivere kan gjøre at høyere renter fører til mindre, ikke mer kreditt tilgjengelig, noe som gir et ikke- dessertmarked. Kredittrasjonering har dermed implikasjoner for investering, spesielt for små bedrifter og oppstartsforetak, og kan bidra til vekstbegrensninger i økonomien.

Policy- og tiltaksalternativer for å motvirke kredittrasjonering inkluderer bedre informasjonsinfrastruktur, garantier eller subsidier for utvalgte låntakere, samt måter å styrke bankenes kapital- og likviditetsposisjon slik at kredittstrømmen lettere kan flyte ved behov.