konsesjonskontrakt

En konsesjonskontrakt er en juridisk avtale mellom en offentlig myndighet og en privat aktør som gir retten til å utnytte en offentlig tjeneste eller en ressurs i et bestemt geografisk område og i en avgrenset tidsperiode. Formålet er ofte å sikre investering, bygging, drift og vedlikehold av infrastruktur eller leveranse av tjenester, samtidig som myndigheten beholder regulering og kontroll.

I en typisk konsesjonskontrakt bærer den private aktøren hoveddelen av finansiering, bygging, drift og vedlikehold av anlegget eller tjenesten. Den får rett til å samle inn brukeravgifter eller tariffer og betaler en konsesjonsavgift eller en andel av inntektene til staten eller kommunen. Avtalen inneholder krav til funksjon, kvalitet, kapasitet og miljøstandarder, samt bestemmelser om prisregulering og mekanismer for oppfølging av ytelse.

Varighet er vanligvis lang, ofte flere tiår, noe som passer for store investeringer. Ved kontraktens utløp kan eierskap eller kontroll over anlegget overføres tilbake til offentlige myndigheter eller overtas av en ny operatør. Risikoallokering er sentral: bygging og drift ligger ofte hos operatøren, mens regulering, politiske beslutninger og offentlige prioriteringer hviler hos staten.

Typiske områder inkluderer transportinfrastruktur (veger, tunneler, tog), vann og avløp, energidistribusjon og enkelte naturressurser eller offentlige tjenester. I Norge brukes konsesjon i sammenheng med rett til å utnytte ressurser eller levere en tjeneste under statlig tilsyn og regelverk.

Fordeler med modellen kan være bedre kapitaltilgang, økt effektivitet og bedre vedlikehold, mens ulemper kan være høyere priser for brukerne og behov for streng offentlig styring for å beskytte allmennhetens interesser.