konsesjoner

En konsesjon er en offentlig tillatelse utstedt av staten eller en annen myndighet til å drive en bestemt aktivitet eller utnytte bestemte ressurser, ofte under vilkår og i en avgrenset periode. Konsesjoner kan gi innehaveren eksklusive rettigheter i et geografisk område eller å få tilgang til et marked eller en ressurs som ellers er regulert eller forbudt.

Vanlige bruksområder inkluderer utvinning av naturressurser (for eksempel mineraler, olje og gass), skogbruk, fiskerier, bygg- og infrastrukturprosjekter samt tildeling av rettigheter til telekommunikasjon og annen samfunnskritisk virksomhet. I slike sammenhenger blir konsesjonen et verktøy for staten til å regulere utnyttelse, fastsette betingelser og sikre inntekter, miljøhensyn og allmennhetens interesser.

Et konsesjonsforhold fastsettes gjennom en søknadsprosess der myndighetene vurderer behov, kapasitet, risiko, miljø og økonomiske vilkår. Kontrakten eller avtalen kan tildeles etter konkurranse (anbud) eller direkte tildeling, og oppgis ofte varighet, fornyelsesrett, gebyrer og rapporteringsplikt.

Historisk har konsesjoner spilt en sentral rolle i utviklingen av industri og infrastruktur, som gruvedrift, jernbane og kystfiskeri, der staten ga utvinningsrettigheter i bytte mot betaling eller annen samfunnsnytte. I moderne rett brukes begrepet i større grad om regulerte og ofte langsiktige rettigheter til utnyttelse av ressurser, selv om praksis og terminologi varierer mellom land.

Forskjellen mellom konsesjon og lisens varierer mellom jurisdiksjoner. Generelt innebærer en konsesjon vanligvis en mer omfattende og ofte eksklusiv rett til å utnytte en ressurs eller gjennomføre en aktivitet i et bestemt område, mens en lisens ofte er mindre omfattende og kan være midlertidig eller ikke-eksklusiv.