konkurranserestriksjoner

Konkurranserestriksjoner refererer til avtaler eller klausuler som begrenser en persons eller en bedrifts mulighet til å konkurrere. Disse restriksjonene kan oppstå i ulike sammenhenger, for eksempel ved ansettelse, oppkjøp av selskaper, eller som en del av franchiseavtaler. Formålet er ofte å beskytte forretningshemmeligheter, kundelojalitet, eller investeringer gjort av den ene parten.

Innenfor arbeidslivet kan konkurranseklausuler hindre en tidligere ansatt i å starte en konkurrerende virksomhet eller ta jobb hos en konkurrent i en bestemt periode og innenfor et definert geografisk område etter at ansettelsesforholdet er avsluttet. Slike klausuler må være rimelige i omfang for å være gyldige, og de kan ikke urimelig hindre den ansatte i å bruke sin kompetanse og fortjene til livets opphold.

Ved bedriftsoppkjøp er det vanlig at selgeren påtar seg konkurranseforbud. Dette sikrer at kjøperen får full verdi av virksomheten, uten at selgeren umiddelbart etablerer en ny, konkurrerende virksomhet som undergraver det solgte selskapet. Også her er det krav til rimelighet med hensyn til varighet, geografisk område og type virksomhet som omfattes.

Konkurranserestriksjoner kan også forekomme i lisensavtaler og franchiseavtaler, der franchisetaker kan være forhindret fra å drive lignende virksomhet utenfor franchiseområdet. Loven setter grenser for hvor vidtrekkende slike restriksjoner kan være for å ivareta prinsippet om fri konkurranse. Vurderingen av om en konkurransebegrensning er lovlig, vil alltid bero på en konkret helhetsvurdering av avtalens art og omfang.