konkurransehemming

Konkurransehemming er en form for enzymhemming der et molekyl som ligner substratet binder seg til enzymets aktive sete og forhindrer substratbinding. Hemmeren (inhibitor) bindes vanligvis reversibelt, og hemmingen avhenger av forholdet mellom inhibitor og substrat.

Kinetisk og mekanistisk er konkurransehemming preget av at hemmeren konkurrerer om det samme aktive stedet som substratet. Effekten kan overvinnes ved å øke substratkonsentrasjonen, siden flere substratmolekyler får sjansen til å binde før hemmeren. I mengden hemmerens styrke vises som en økning i apparent Km, mens den maksimale reaksjonshastigheten Vmax forblir uendret. I Lineweaver-Burk-plott vil linjene for ulike inhibitorkonsentrasjoner møtes i y-aksen, som indikerer uendrede Vmax og økt Km.

Ki er hemmingens affinitetskonstant og brukes til å beskrive hvor sterkt hemmeren binder til enzymet. I medisin og biokjemi er konkurransehemming viktig for å forstå hvordan legemidler virker ved å blokkere substratbinding eller utkonkurrere naturlige substrater.

Eksempler på konkurransehemmere inkluderer legemidler som statiner, som konkurrerer med HMG-CoA for reseptorens aktive sete i HMG-CoA-reduktase, og antimetabolitter som methotrexat som konkurrerer med folatsubstratet i dihydrofolatreduktase. Forholdet til andre typer hemming er vesentlig: i motsetning til konkurransehemming, innebærer ikkekompetitiv hemming at Km forandres, men at Vmax reduseres uten endring i Km, fordi hemmere binder til stedet annet enn det aktive setet.

Konkurransehemming har betydning i enzymregulering, farmakologi og legemiddelutvikling, spesielt i tilnærminger som bruker substrat- eller structureresemblanser for å blokkere enzymatiske reaksjoner.