kompensasjonsplikt

Kompensasjonsplikt er et juridisk begrep som beskriver forpliktelsen til å betale erstatning eller kompensasjon til en annen part for tap, kostnader eller ulemper som følge av en annens handling eller unnlatelse. Begrepet brukes i norsk rett og kan oppstå både i kontraktsforhold og i skadeserstatningsretten.

Kjernen i kompensasjonsplikt er at den som har forårsaket et tap enten av kontraktsmessige årsaker eller av skyld, må gjøre opp for kostnader og tap som tapende part påføres. Dette kan komme til uttrykk i avtalepliktelser, der kontrakten inneholder bestemmelser om kompensasjon ved mislighold eller endrede forhold, eller i alminnelige erstatningsrettslige regler som gjelder ved culpa eller uaktsomhet.

Hva kompensasjonen omfatter, varierer etter sammenheng. Den omfatter normalt direkte tap, som utgifter og tapt inntekt, men kan også inkludere indirekte kostnader og, i enkelte tilfeller, ikke-økonomiske skader avhengig av gjeldende regelverk og avtaleverk. I kontraktsforhold kan partene avklare hva som skal kompensere, mens erstatningsrettslige krav i større grad følger generelle prinsipper om årsakssammenheng og ansvar.

Rettsgrunnlag og anvendelse: kompensasjonsplikt kan følge av avtale, eller av alminnelige erstatningsrettslige regler. Tvister om kompensasjon behandles i samsvar med vanlige prosessuelle regler, og krav kan være underlagt foreldelse og bevisbyrde som fastsatt i norsk lovgivning.

Kompensasjonsplikt er dermed en sentral del av rettssikkerheten, designet for å gjøre den som lider tap, helsemessig eller økonomisk, hele igjen eller gjenopprette situasjonen så langt som mulig.