kommunikasjonsmodell

En kommunikasjonsmodell, eller kommunikasjonsmodell, er en teoretisk ramme som beskriver hvordan budskap sendes, mottas og forstås mellom mennesker eller institusjoner. En modell skisserer typiske bestanddeler som avsender, budskap, kanal, mottaker, tilbakemelding og støy, samt kontekst og koding/dekoding av budskapet. Målet er å forklare og forbedre hvordan kommunikasjon fungerer i ulike sammenhenger.

Historisk har ulike modeller vektlagt forskjellige aspekter. Linære modeller, som Shannon og Weavers, ser kommunikasjon som enveiskommunikasjon fra avsender til mottaker gjennom en kanal, med støy som kan forstyrre budskapet. Lasswells modell fokuserer på hvem som sier hva til hvem gjennom hvilken kanal og med hvilken effekt, og har vært sentral i studier av massekommunikasjon. Berlo’s SMCR-modell legger vekt på ferdigheter og holdninger hos avsender og mottaker, budskapets innhold og effekten av kommunikasjonen.

Interaktive og transaksjonelle modeller forsterker betydningen av tilbakemelding og kontekst. Schramms og Osgood–Schramms modeller inkluderer radius av forståelse og at mottaker ofte tolker budskapet med egen referanseramme. Den moderne oppfatningen av kommunikasjonsprosesser er ofte transaksjonell, der begge parter samtidig fungerer som avsender og mottaker og påvirker hverandre i en kontinuerlig tilpasning.

Anvendelser av kommunikasjonsmodeller spenner fra undervisning og organisasjonskommunikasjon til massemedia og digital dialog. Kritikk peker på at modellene kan være forenklede og ikke fullt ut fange kulturelle forskjeller, maktforhold og teknologiske kontekster. Likevel gir de nyttige rammer for analyse, planlegging og forbedring av kommunikasjon.