koagulasjonssignaler

Koagulasjonssignaler refererer til de molekylære signalene som utløser og regulerer blodets koagulasjonsprosess ved skader på blodårer. Koagulasjonssystemet består av to hovedveier, den ekstrinsiske og den intrinsiske bane, som begge leder til dannelsen av trombin og deretter fibrin, som stabiliserer en blodpropp.

Initiering skjer gjennom eksponering av tissue factor (TF) fra skadet vev, som sammen med faktor VIIa aktiverer faktor X og IX. Den intrinsiske bane aktiveres ved kontakt med negatively ladede overflater og følger en sekvens som omfatter aktivering av XII til XIIa, XI til XIa og IX til IXa; IXa fungerer sammen med VIIIa og kalsium på fosfolipidoverflater for å danne tenase-komplekset, som igjen aktiviserer X. Plateletsignaler spiller en sentral rolle: aktiverte blodplater eksponerer fosfolipidflater og frigjør signalmolekyler som forsterker koagulasjonen, blant annet ADP og tromboksan A2, og muliggjør dannelsen av prothrombinase-komplekset.

Trombin er en nøkkelfaktor i koagulasjonen: den omdanner fibrinogen til fibrin og aktiverer flere koagulasjonsfaktorer (V, VIII og XIII), samt plateaktivisering, noe som forsterker og stabiliserer dannelsen av en fibrinpropp.

Koagulasjonen reguleres av antikoagulerende mekanismer som antitrombin III (inhiberer IIa og Xa), proteinkomponentene C og S, og vevfaktorvektor inhibitor (TFPI), i tillegg til endoteliale faktorer som prostacyklin, NO og thrombomodulin som modulerer trombinets rolle. Klinisk vurderes koagulasjon gjennom tester som PT/INR og aPTT for å vurdere ekstrinsisk og intrinsisk bane. Forstyrrelser kan føre til blødning eller trombose.