kjernkraften

Kjernkraften, eller kjernekraft, er energi som frigjøres ved kjernereaksjoner i atomkjerner, vanligvis ved kjernefisjon av spalteminer som uran-235 eller plutonium-239. I moderne kjernekraftverk brukes kontrollert kjernereaksjon for å varme opp vann, som driver en turbin og en generator, og dermed produserer elektrisitet. Kjernekraft bidrar til lavutslipps energi i mange land.

Drift og teknologi: Brennstoffstaver av uran- eller plutoniumbasert materiale ligger i reaktoren. Fisjon frigjør energi og flere nøytroner, og kontrollstaver som absorberer nøytroner regulerer reaksjonen. Moderatoren, ofte lettvann, reduserer nøytronhastigheten for å oppnå kontrollert drift. Vannet fungerer også som kjølevæske og som sikkerhetsbarriere mot stråling. Når brenselet blir utbrukt, kalles det spent brensel og må håndteres som radioaktivt avfall; noe kan gjenvinnes i spesialiserte anlegg, mens resten lagres sikkert i midlertidige eller permanente geologiske lagre.

Fordeler og utfordringer: Kjernekraft har høy energitetthet og lave direkte klimagassutslipp i drift, noe som gjør den attraktiv som lavutslippsbaselagkraft og for stabilitet i kraftnettet. Ulempene inkluderer risiko for alvorlige ulykker, produksjon av radioaktivt avfall med lang halveringstid, og høye kostnader til bygging og avvikling, samt sikkerhetsproblemer knyttet til spredning av kjerneteknologi.

Globalt står kjernekraft for en betydelig andel av lavutslipps elektrisitetsproduksjon i mange land; utviklingen varierer etter politikk, investeringer og offentlig holdning. Norge har ingen kommersiell kjernekraftproduksjon og primært energiforsyning fra vannkraft; landet har historisk brukt forskningsreaktorer for vitenskapelig og medisinsk forskning, men ikke til strømproduksjon.