kjemikalieresistensen

Kjemikalieresistens refererer til et materials evne til å motstå påvirkning fra kjemikalier slik at det opprettholder sin struktur og funksjon over tid. Evnen varierer avhengig av hvilket kjemikalie som brukes, og av materialets sammensetning og konstruksjon.

Faktorer som påvirker kjemikalieresistens inkluderer typen kjemikalie (f.eks. syrer, baser, oksidasjonsmidler, organiske løsemidler), konsentrasjon og temperatur, eksponeringstid, og eventuell mekanisk belastning som riving, strekk eller slitasje. I praksis vurderes kjemikalieresistens gjennom kompatibilitetstabeller og tester som ser på permeasjon, oppswelling, sprekker og svikt under langvarig kontakt.

Testing og standarder: Kjemikalieresistens kartlegges ofte med permeasjonstester og eksponeringstester, og resultater rapporteres som tid til permeasjon eller brudd, endringer i mekaniske egenskaper og overflatetilstand. Standarder og retningslinjer kan komme fra organisasjoner som ISO, ASTM og tilsvarende nasjonale eller bransjespesifikke standarder. Resultater brukes til å avgjøre egnethet for spesifikke kjemikalier og driftsforhold.

Materialer og eksempler: Fluoropolymerer som PTFE og fluorerte elastomerer gir ofte høy kjemikalieresistens, likt med visse termoplaster som PVDF og PEEK. Elastomerer varierer mye i resistens; nitril, neopren og silikon har forskjellige kompatibilitetsprofiler avhengig av kjemikalie og temperatur.

Anvendelser og vurderinger: Valg av materiale skjer ut fra forventet kjemikalieeksponering, temperatur og mekaniske krav. Kjemikalieresistens bør vurderes sammen med vedlikehold, aldring og sikkerhetsaspekter, og man bør bruke oppdaterte kompatibilitetskart for å unngå utilsiktet svikt.