kjøpsmakt

Kjøpsmakt refererer til evnen til husholdninger og individer til å kjøpe varer og tjenester ut fra inntekt og andre tilgjengelige ressurser. Den representerer pengenes realverdi og avhenger av forholdet mellom inntekt og prisnivå. Øker inntektene i takt med eller raskere enn prisene, vil kjøpsmakten øke; hvis prisene stiger raskere enn inntektene, faller kjøpsmakten.

Faktorer og måltall på kjøpsmakt inkluderer disponibel inntekt etter skatt og overføringer, husholdningenes formue og gjeld, samt prisutviklingen for viktige varer og tjenester som bolig, mat og energi. Rentekostnader og finansieringsvilkår påvirker også kjøpsmakten, spesielt for husholdninger med lån. Målinger av kjøpsmakt bruker ofte realinntekt (nominell inntekt justert for inflasjon), disponibel inntekt og forbruk. Prisindekser som konsumprisindeksen (KPI) justerer for prisendringer, og internasjonalt brukes kjøpekraftparitet (PPP) til å sammenligne kjøpekraft mellom valutaer.

Betydning og bruk går mye på levestandard og politikkutforming. Kjøpsmakten er sentral i lønnsforhandlinger, vurdering av skatte- og velferdspolitikk, og i vurdering av kostnadsforhold for husholdningene. Politiske tiltak som skatt, subsidier, bostøtte og andre støtteordninger kan styrke eller svekke kjøpsmakten, særlig for lavinntektsgrupper. Globalt spiller valutakurser og importpriser en rolle i kjøpsmakten i åpne økonomier.

Begrensninger ved måling inkluderer regional variasjon, ulike forbruksmønstre og ulikheter i inntektsfordelingen. PPP-sammenligninger gir generelle anslag, men kan ikke fange alle lokale prisstrukturer.