kalsifisering

Kalsifisering er avsetning av kalsiumsalter i kroppens vev. Dette kan skje som en del av normale aldringsprosesser eller som følge av sykdom, og kan variera fra små, asymptomatiske avsetninger til forhold som påvirker organfunksjon. På bildediagnostikk fremtrer kalsifisering ofte som hvite eller lyse områder i vev.

Det finnes to hovedtyper av kalsifisering: dystrofisk kalsifisering og metastatisk kalsifisering. Dystrofisk kalsifisering oppstår i skadet eller nekrotisk vev, selv når blodets kalciumnivåer er normale. Eksempler inkluderer områder etter infarkt eller inflammatoriske forandringer. Metastatisk kalsifisering skjer ved forhøyede nivåer av kalsium og/eller fosfat i blodet, og avleiringer dannes i ellers friske vev, ofte ved tilstander som hyperparatyreoidisme, nyresvikt eller intens vitamin D-torsjon.

Vanlige lokalisasjoner inkluderer hjertets klaffer og store blodkar, nyrevev (nefrocalcinosis), brusk og bindevev, samt myke vev i ulike organer. Hvor skadede eller systemiske forhold fører til kalsifisering, varierer mye mellom pasienter.

Diagnostikk baseres på bildeundersøkelser (røntgen, CT eller ultralyd) og blodprøver som vurderer kalsium- og fosfatnivåer, samt hormonnivåer (f.eks. parathyroideahormonet). Behandling retter seg mot underliggende årsak og symptomer. Ikke-symptomatisk kalsifisering kan observeres; ved symptomatisk eller funksjonspåvirkende avleiring kan kirurgisk fjerning, dekalsifikasjon eller medisinske tiltak mot årsaken være aktuelt. Forebygging fokuserer på å kontrollere kalsium- og fosfatbalansen og behandle årsaksforhold som nyresykdom eller hormonelle lidelser.