isutbredelse

Isutbredelse refererer til den geografiske utbredelsen av is i et område. Det omfatter havis som dekker havområder, innlandsis som ligger på fastlandet, samt isbreer og sesongmessig snødekkede områder som bidrar til isdekke. Begrepet brukes i glasiologi og klimaforskning for å beskrive hvordan ismengder fordeler seg i tid og rom.

Havis, innlandsis og isbreer er de viktigste komponentene. Havis er sjøis som dannes ved frysing av havvann og kan dekke store områder, særlig i polare regioner. Innlandsis omfatter tykke iskapper som dekker landområder, som Grønland og Antarktis. Isbreer er ismasser som dannes i fjell og beveger seg nedover daler.

Måling av isutbredelse gjøres primært med satellittdata og feltobservationer. En vanlig definisjon av isutbredelse er arealet der isdekke overstiger en fast terskel, ofte 15 prosent. Dette gir konsistente tidsserier for havis, innlandsis og isbreer og brukes i klimatilstandsanalyser og havnivåberegninger.

Faktorer som påvirker isutbredelsen inkluderer temperatur, nedbør, vind og havstrømmer, samt topografi og albedo. Historisk har isutbredelsen variert mellom istider og mellomistider. I moderne tid har global oppvarming bidratt til reduksjon i arktisk havis og tynnere innlandsis, med regionale variasjoner.

Se også glasiologi og klimaforskning.