introjeksjon

Introjeksjon er en psykologisk forsvarsmekanisme og en psykodynamisk prosess der ytre objekter – som personer, særlig omsorgspersoner, eller ideer – tas inn i egoet. Gjennom introjeksjon internaliseres andres egenskaper, holdninger og regler, noe som kan forme tanke- og følelseslivet samt selvforståelsen. Ofte spiller foreldre eller andre nære omsorgspersoner en betydelig rolle, der barnet internaliserer voksne normer og stemmer.

Opprinnelsen ligger i psykoanalytisk tenkning, og begrepet har vært viktig i objektrelasjonsteori. Introjeksjon kan være en normal del av utviklingen, for eksempel når barnet tar inn kjærlighet og moralske normer. Samtidig kan mekanismen bidra til selvkritikk og en intern stemme som ofte kommenterer egne handlinger og tanker hvis kravene blir rigide eller skadelige.

Forskjellen mellom introjeksjon og andre prosesser ligger i hvordan det ytre tas inn: Introjeksjon innebærer at ytre trekk blir en del av det indre selvet, ofte som en strategi for å kontrollere angst eller oppfylle krav, mens identifikasjon handler mer om å adoptere kjennetegn ved en annen som modell. Prosjektivitet innebærer å skyve uønskede følelser ut på andre.

Klinisk relevans: forståelse av introjeksjon kan hjelpe i behandling av overdreven selvkritikk, internaliserte stemmer og konflikter mellom ønsket om selvstendighet og internaliserte krav. Kritikere peker på at begrepet ofte er uklart definert og risikoen for å patologisere normale utviklingstrinn.