innrammingsstrukturer

Innrammingsstrukturer er bygningskonstruksjoner der hovedbærende elementer utgjør et nettverk av vertikale kolonner og horisontale bjelker som sammen danner et rammeverk som bærer og fordeler laster. Rammeverket gjør at området mellom støtteveggene kan åpnes for fleksible planløsninger, og det tillater lettere å tilpasse bygg til ulike bruksbehov. Materialer som brukes i innrammingsstrukturer inkluderer stål, armert betong og tre, ofte i hybride løsninger.

Det finnes ulike typer rammer: momentrammer, hvor forbindelsene mellom bjelker og kolonner er utformet for å motstå bøyningsmomenter; og rammer som bruker diagonale bracing-elementer eller skivevegger (shear walls) for bedre lateral motstand. Kombinasjoner av disse systemene er også vanlig, avhengig av krav til stivhet og arealutnyttelse.

Lateral belastning som vind eller jordskjelv krever ekstra stivhet, og i praksis innebærer det at byggingen ofte kombinerer innrammingsrammer med skivevegger eller bracing for å sikre tilfredsstillende stabilitet. Designet av slike strukturer omfatter planlegging av bæreevne, stivhet og sikkerhet i nødsituasjoner, samt kontroll av deformasjoner og brann.

Fordeler ved innrammede bygg er fleksibilitet i planløsning, effektiv materialbruk og ofte raskere oppføring samt mulighet for prefabrikasjon. Ulemper inkluderer behov for presise forbindelser og fundamenter, sårbarhet for store deformasjoner ved underdimensjonering, og kompleksitet i brann- og seismisk design.

Anvendelser er brede: kontorbygg, boligblokker, butikker og industribygg hvor åpne planløsninger og høy fleksibilitet er ønsket.