identifikatorgrunnlaget

Identifikatorgrunnlaget er et begrep som beskriver det samlede settet av identifikatorer som brukes som grunnlag for entitetsidentifikasjon i datautveksling og dataforvaltning. Det innebærer hvilke typer identifikatorer som finnes, hvor de kommer fra, og hvilke regler som gjelder for opprettelse, validering, kobling og livssyklusstyring av disse identifikatorene.

Vanlige komponenter inkluderer personlige identifikatorer (for eksempel personnummer eller samordningsnummer for bosatte i Norge uten fødselsnummer), juridiske enhetsnumre (organisasjonsnummer) og tekniske eller geografiske koder som kobler data til en bestemt enhet, lokasjon eller kontekst. Identifikatorgrunnlaget kan også omfatte bruker- eller systemidentifikatorer som fremmer sikker autentisering og tilgangsstyring. Det er ofte et rammeverk som definerer hvor identifikatorer genereres, hvilke valideringsregler som gjelder, og hvordan eldre eller avsluttede identifikatorer håndteres.

Formålet er å sikre entydig kobling mellom relaterte data på tvers av systemer og organisasjoner. Et godt identifikatorgrunnlag bidrar til forbedret datakvalitet, enklere datautveksling og pålitelig historikk. Det letter reporting, styring av tilgang og personvern, og legger grunnlag for identitets- og tilgangsstyringsløsninger.

Styring av identifikatorgrunnlaget innebærer ofte en eier- og ansvarsstruktur, standarder for livssyklusforvaltning, dokumentasjon av behandling og eventuelle samtykkekrav i tråd med personvernregelverk. Opprettholdelse av konsekvent bruk krever regelmessig validering, deduplisering og avstemning mellom kilder.

Anvendelsesområdet er bredt og omfatter offentlig forvaltning, helsevesen, finans og næringsliv. Utfordringer inkluderer personvern og datasikkerhet, risiko for duplikasjon eller feilkobling, og behovet for samordning mellom ulike systemlandskap og jurisdiksjoner.