høyvannslinjer

Høyvannslinjer er marker som viser det høyeste nivået havet når i løpet av tidevannet under normale forhold. De kan være synlige som avsetninger eller flekker på stein, berg, skifriger eller på tre- og bergflater langs kysten, og de kan også observeres i form av avsetninger og skader i strandsonen. Høyvannslinjer brukes som referanse for kystprosesser og som grunnlag for planlegging og bygging i saltvannssoner.

Høyvannslinjer oppstår i forbindelse med tidevannets syklus, og deres eksakte plassering varierer med månens og solens posisjon, værforhold og lokale forhold. De kan fremkomme som tydelige blekelser fra saltvann, alger og organismer som lever ved høyvann, eller som en tydelig stripe av intervall av grødet materiale og sjølviss. Lange tidsserier følger endringer i havnivået på grunn av naturlig svingning og langsiktig havnivåstigning.

I praksis fungerer høyvannslinjer som en naturlig referanselinje i kartlegging, kystforvaltning og bygging. De bidrar til å vurdere erosjon, flomrisiko og tilgjengelighet av sedimenter. Kystforvaltning og marin planlegging bruker slike linjer sammen med vitale datums som gjennomsnittlig høyvann for å beskrive høydenivåer, stormflomrisiko og endringer over tid. Høyvannslinjer står ofte i kontrast til lavvannslinjer, som markerer laveste nivå som vanligvis nås av tidevannet.