hørelsen

Hørelsen er sansen som gjør det mulig å oppfatte lyd. Gjennom ytre, mellom- og indre øre registreres mekaniske vibrasjoner i luft og andre medier og omdannes til nerveimpulser som hjernen tolker som lyd. Frekvensen bestemmer tonehøyde, mens amplituden bestemmer lydstyrke.

Den ytre øret består av ørekanalen og trommehinnen, som fanger opp lydbølger og fører dem videre som vibrasjoner. Mellomøret inneholder tre små knokler: hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes). Stapes overfører vibrasjonene til det ovale vindu mot væsken i det indre øret. Eustachii røret opprettholder trykkbalanse mellom mellomøret og svelget.

Det indre øret består av sneglehuset (cochlea) og balanseorganet. Inne i sneglehuset finnes hårceller i organet Corti som omdanner mekanisk bevegelse til elektriske impulser som når hjernen via nervus vestibulocochlearis (CN VIII). Fra hjernestammen når hørselssignalene thalamus og deretter hørselssentrene i temporallappen.

Hørelsen utvikles tidlig i livet, men kan forringes med alderen (presbyakusis). Også sykdommer som otitis media, otosklerose, støyindusert hørselsskade og tinnitus kan påvirke hørelsen. Diagnostikk inkluderer audiometri, tympanometri og otoakustiske emisjoner.

Behandling og forebygging varierer med årsak: hørselshjelpemidler som høreapparater eller cochlear-implantater, medisinsk behandling ved infeksjoner eller kirurgi ved enkelte tilstander. Forebygging fokuserer på beskyttelse mot høy lyd og tidlig diagnostikk.