hovedgruppene

Hovedgruppene er en betegnelse i kjemi som brukes om gruppene i periodesystemet som tilhører s- og p-blokken. I moderne standardnavn er disse gruppene 1, 2 og 13–18. Sammen utgjør de alkaliemetallene (gruppe 1), jordalkalimetallene (gruppe 2) samt bor–gruppen (13), karbongruppen (14), nitrogengruppen (15), oksygengruppen (16), halogenene (17) og edelgassene (18). Hydrogen regnes av og til som del av hovedgruppene, men vurderes ofte separat på grunn av sine særegne egenskaper.

Elektronkonfigurasjonene til hovedgruppene gir forutsigbare kjemiske trekk. Gruppene 1–2 har ytre elektronkonfigurasjon nas (ns1–2), mens gruppene 13–18 har ns2 np1–6. Dette fører til en dominerende rolle for kovalente bindinger og oksider, med varierende oksidasjonstilstander innenfor hver gruppe og mellom gruppene.

Trender som vanligvis observeres i hovedgruppene inkluderer at atomradiusen øker nedover i en gruppe, mens ioniseringsenergien og elektronegativiteten synker nedover. Reaktiviteten er spesielt høy i de pulserte hovedgruppene: alkaliemetallene og halogenene er svært reaktive, mens edelgassene i perioder vanligvis er inert, selv om noen forbindelser av edelgassene er kjent.

Historisk har betegnelsen hovedgruppene blitt brukt for å skille s- og p-blokken fra overgangsgruppene i d-blokken, som utgjør overgangsmetallene. Moderne klassifikasjon følger IUPAC-navnene 1, 2 og 13–18, og skillelinjen mellom hovedgruppene og overgangsgruppene forblir en viktig referanse i kjemikunskapen.