hjerneavbildning

Hjerneavbildning er en samlebetegnelse for metoder som visualiserer hjernens struktur og funksjon. Man skiller ofte mellom strukturell avbildning (anatomi) og funksjonell avbildning (aktiviteter og metabolske prosesser), samt elektrofysiologiske målinger som registrerer direkte hjerneaktivitet.

Strukturavbildning omfatter magnetisk resonansavbildning (MRI) og computertomografi (CT). MRI bruker magnetiske felt og radiobølger og gir detaljerte bilder av hjernevev uten ioniserende stråling. CT bruker røntgenstråler, er raskt tilgjengelig og nyttig ved akutt hodeskade eller blødning, men innebærer stråling og har mindre mykvevskontrast enn MRI.

Funksjonell og metabolsk avbildning inkluderer fMRI, PET og SPECT. fMRI måler blodstrøm og oksygenbruk for å kartlegge aktivitet i ulike områder mens man utfører oppgaver. PET og SPECT bruker radiotracere for å avbilde metabolisme og perfusjon; disse teknikkene kan kombineres med CT eller MR for sammensatte bilder. DTI (diffusjons-tensoravbildning) kartlegger hvite fiberbaner og brukes i planlegging av behandling og forskning.

Elektrofysiologiske metoder som EEG og MEG måler elektrisk og magnetisk aktivitet med svært høy tidsoppløsning og brukes blant annet ved utredning av epilepsi og i kognitiv nevrovitenskap.

Anvendelser inkluderer diagnostikk av slag, svulster og neurodegenerative sykdommer, planlegging av kirurgi og radioterapi, samt grunnforskning i kognisjon og hjernefunksjon. Begrensninger omfatter kostnader, tilgjengelighet og stråling ved CT og PET. Tolking av avbildning krever spesialisert kompetanse, og det kan oppstå utilsiktede funn som må håndteres etisk og medisinsk.