gjengestigning

Gjengestigning er en form for klatring der en gruppe klatrere stiger opp en rute sammen, ofte ved å være koblet til hverandre gjennom tau og sikringsutstyr. Praksisen brukes i ulike fenomener innen fjell-, is- og sportsklatring og kan tilpasses rutenivå, forhold og gruppeerfaring. Hovedidéen er å dele arbeidsoppgaver, øke sikkerheten og muliggjøre klatring på ruter som kan være utfordrende for enkeltpersoner.

Utstyr som ofte brukes inkluderer et dynamisk klatretau, klatresele, hjelm, karabiner, taubrems eller belay-enhet, og annet sikringsutstyr avhengig av terreng og type rute. I tradisjonsklatring kan klatrerne plassere beskyttelse og bruke ankre underveis, mens i is- eller snøruter kan utstyret være tilpasset isutstyr og stegjern. Det er vanlig å ha klare roller i gruppen, som leder, følger og ofte en person som tar ansvar for kommunikasjon og koordinering.

Teknikk og arbeidsmåte varierer med ruten, men felles prinsipper er planlegging, tydelig kommunikasjon og sikkerhetsrutiner. Lederen eller en av deltakerne tar ofte ansvaret for å plassere beskyttelse og sikre gruppen, mens de andre klatrerne kommer opp i tur eller i en kontrollert sekvens. I større grupper kan hele laget bevege seg i et tam-tau-system, hvor alle holder seg til faste avstander og følger da en felles beslutningslinje.

Sikkerhet er sentralt i gjengestigning. Øvelse, erfaring, riktig vurdering av vær- og snøforhold, rutevalg og god kommunikasjon er avgjørende for å redusere risikoen for fall og utstyrssvikt. Gjengestigning er vanlig i norske fjellsportmiljøer og inngår ofte som del av kurs, turer og fleretasjerte klatreaktiviteter.