fleksotrykk

Fleksotrykk, eller flexography, er en form for reliefftrykking som bruker fleksible plater montert på sirkler. Plattene består ofte av fotopolymer eller gummi og overfører trykket til et bredt spekter av underlag. Fleksotrykk er spesielt utbredt i emballasje- og merkingsindustrien fordi den kan trykke på ulike substrater og i store opplag.

Trykkprosessen innebærer en anilox-roller som gir en kontrollert mengde blekk, en doctor blade som fjerner overflødig blekk, og et trykkhjul som overfører blekket fra platen til substratet i en kontinuerlig bredde. Trykkpressen kan operere ved høy hastighet og håndtere fleksible emballasjematerialer og andre rullebaserte formater.

Inks finnes som regel i vannbaserte, løsemiddelbaserte eller UV-herdende varianter, tilpasset substrat og sluttbruk. Substrater som papirmaterialer, kartong, plastfilm, metalliserte filmer og laminater brukes ofte, noe som gjør fleksotrykk velegnet for emballasje og etiketter.

Historisk utvikling: Fleksotrykk oppstod tidlig i forrige århundre som en videreutvikling av boktrykk med fleksible plater og ble raskt viktig for emballasje. Gjennom innføringen av fotopolymerplater og spesialiserte anilox-roller på 1950- og 1960-tallet forbedret kvalitet, hastighet og produksjonsfleksibilitet betydelig.

Fordeler og ulemper: Fordeler inkluderer høy produksjonshastighet, bred kompatibilitet med substrater og lavere kostnader ved lange løp. Ulemper omfatter lavere oppløsning enn offset, utfordringer med fargekalibrering og plate-slitasje, samt behov for tørk- eller herdingssystemer avhengig av blekktype.

Anvendelser: Fleksotrykk brukes mest i emballasje og etiketter, spesielt for mat- og forbruksvarer, samt andre trykkområder der store volumer og varierte substrater krever fleksibilitet.