feilantagelser

Feilantagelser er forutsetninger i tenkning eller argumentasjon som ikke er tilstrekkelig begrunnet eller som hviler på ugyldige premisser. Slike antagelser kan påvirke konklusjoner i hverdagen, forskning og politikk, og de bidrar ofte til feiltolkninger og dårlige beslutninger. Feilantagelser oppstår ofte på grunn av kognitivt bias, begrenset informasjon eller sosiale påvirkninger. Bekreftelsesbias får oss til å lete etter og legge større vekt på informasjon som bekrefter våre synspunkter, mens tilgjengelighetsheuristikk legger større vekt på det som er lett å hente fram i minnet.

Vanlige typer inkluderer generalisering fra små eller ikke-representative utvalg; å anta årsakssammenheng mellom to hendelser bare fordi de opptrer i rekkefølge (post hoc); å benytte en påstand som enten sant eller falsk uten mellomliggende nyanser (falsk dikotomi); og å bruke stereotype eller overforenklede antagelser om grupper eller fenomener.

For å redusere risikoen for feilantagelser kan man teste premissene mot relevante data, søke motargumenter og motbevis, og vurdere alternative forklaringer. Det er nyttig å vurdere base rates og sannsynlighet, unngå generalisering fra utilstrekkelige utvalg, og være åpen for revisjon når ny evidens framkommer. Bevissthet om kontekst og kildekritikk er sentralt i kritisk tenkning.