fattigdomsgrenser

Fattigdomsgrenser er statistiske terskler som brukes til å avgjøre hvem som anses som fattige. De fungerer som verktøy i innsamling av data, politikkutforming og i fordeling av støtteordninger. Grenser kan være absolutte eller relative, og de uttrykker hvilke inntektsnivåer som anses som utilstrekkelige for å dekke grunnleggende behov eller for å delta i vanlig samfunnsliv.

Den vanligste typen i Norge og mange europeiske land er en relativ fattigdomsgrense, ofte satt til 60 prosent av median inntekt (etter skatt) for husholdningen, og justert for husholdningens størrelse og sammensetning. Dette kaller man gjerne 60-prosentgrensen eller relativ fattigdom. Absolutte grenser finnes også og er knyttet til kostnader for nødvendige varer og tjenester, men disse brukes mindre i moderne statistikk i Norden. I tillegg måles ofte materiell deprivation eller andre indikatorer for sosial deltakelse.

Beregningene baseres på disponibel inntekt etter skatt, og inntekten ekvivalensjusteres for husholdningens størrelse og sammensetning (for eksempel ved bruk av en ekvivalense-skåre). Grenser fastsettes og oppdateres årlig av offisielle statistikkontorer, som Statistisk sentralbyrå (SSB) i Norge, ofte basert på inntektsdata og prisjusteringer.

Fattigdomsgrenser brukes til å måle utvikling over tid, identifisere sårbare grupper og vurdere effekten av politikk. Kritikere påpeker at valget mellom relativ og absolutt grense påvirker hvem som klassifiseres som fattig, og at ingen enkel grense fullt ut fanger behov eller livskvalitet. Til sammen utgjør de et sett med verktøy for å overvåke sosial inkludering og fattigdomsproblematikk.