enhetskonvensjon

Enhetskonvensjonen er en internasjonal traktat som regulerer standardisering og bruk av måleenheter for å sikre konsistens i vitenskap, industri, handel og reguleringer på tvers av grenser. Rimelige prinsipper for metrologisk fagfelt og koordinering mellom land er sentrale mål, slik at måleverdier og kalibreringer kan sammenlignes på tvers av nasjonale bord.

Historisk forbindes enhetskonvensjonen i stor grad med Metre-konvensjonen av 1875, som ble undertegnet av flere nasjoner og førte til etableringen av Den internasjonale byrå for mål og vekt (BIPM) og en felles ramme for utvikling av enhetssystemer. Denne rammen la grunnlaget for det som senere ble kjent som det internasjonale målesystemet, SI, og for et globalt nettverk av nasjonale metrologiinstitutter.

Innholdet i enhetskonvensjonen omfatter prinsipper for målebarhet og sporbarhet, definisjoner av base- og avledete enheter, og mekanismer for utveksling av kalibreringsdata mellom medlemslandene. Beslutninger blir vanligvis håndtert gjennom internasjonale organer hvor representanter fra de nasjonale institusjonene deltar.

Betydningen av konvensjonen er stor for handel, industri og vitenskap, ettersom den muliggjør kompatible enheter og ensartede måledata på tvers av landegrensene. SI-systemet ble videreutviklet og redefinert i 2019 basert på universelle naturkonstanter, noe som styrket grunnlaget for enhetenes definisjon og metrologiske presisjon.

For nærmere informasjon vises det til BIPM og den offisielle SI-siden.