eksistensialisme

Eksistensialismen er en filosofisk retning og litterær bevegelse som vektlegger menneskets frihet, ansvar og subjektive erfaring i en verden uten forhåndsdefinert mening. Den fokuserer på hvordan individer skaper mening gjennom valg og handlinger, ofte under forhold preget av usikkerhet, angst og absurditet. En kjennetegnende idé er at eksistensen går forut for essensen, noe som innebærer at mennesker først eksisterer og deretter former hva de blir gjennom sine valg.

Hovedbegreper inkluderer autentisitet, frihet og ansvar, angst eller uro, og jakten på mening i et tilsynelatende indifferent univers. Eksistensialismen skiller mellom individets subjektive erfaring og kollektive eller universelle forklaringsmodeller, og den understreker at livsvalg og livsstil kan være like viktige som teoretiske systemer for å forstå menneskelig eksistens.

Historisk utvikling og sentrale tenkere: Ideen har røtter i Kierkegaard og Nietzsches tanker på 1800-tallet, men ble videreutviklet i 1900-tallets Frankrike og Tyskland av tenkere som Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir og Albert Camus, samt Merleau-Ponty. Sartre fokuserte på frihet og «bad faith» (selvbedrag), mens Camus skrev om absurditet og måter å respondere på den—gjennom revolt og personlig ansvar. Heidegger la vekt på menneskets væren (Dasein) og betydningen av å være i tiden.

Påvirkning og kritikk: Eksistensialismen har preget filosofi, teologi, litteratur og psykologi. Den møtte kritik for å være overveiende fokusert på individet og for å bagatellisere sosiale strukturer. Likevel har den bidratt til å åpne felt for å utforske hvordan mennesker skaper mening og ansvar i møte med tilværelsens utfordringer.