diffraksjonsgoniometers

Diffraksjonsgoniometre er instrumenter som brukes til å måle diffraksjonsvinklene til stråling som kommer fra en krystall eller en annen periodisk struktur. Disse vinklene gir informasjon om avstanden mellom atomene eller molekylene i strukturen, basert på Braggs lov. Et diffraksjonsgoniometer består vanligvis av en strålingskilde, en prøveholder, en detektor og en mekanisme for å rotere både prøven og detektoren. Strålingen, som kan være røntgenstråler, nøytroner eller elektroner, treffer prøven, og den spredte strålingen detekteres ved forskjellige vinkler. Ved å analysere intensiteten til den diffrakterte strålingen som en funksjon av diffraksjonsvinkelen, kan man bestemme krystallstrukturen.

I et typisk oppsett roteres både prøven og detektoren synkronisert. En vanlig konfigurasjon er Bragg-Brentano-geometrien, der detektoren roterer med dobbelt så stor vinkel som prøven. Dette sikrer at Braggs lov er oppfylt for alle diffraksjonsvinkler. Diffraksjonsgoniometre er essensielle verktøy innen materialvitenskap, kjemi og fysikk, og brukes til en rekke formål, inkludert identifikasjon av ukjente materialer, bestemmelse av krystallinitet, og studier av fasoverganger og spenninger i materialer. Presisjonen til et diffraksjonsgoniometer er kritisk for nøyaktige strukturbestemmelser. Moderne instrumenter er ofte automatisert og koblet til datamaskiner for datainnsamling og analyse.